Kapittel 8: Det selvstendige Norge (1905–1945)

Av Gro-Renée Rambø

Perioden 1905–1945 rammes inn av to årstall som begge markerer norsk politisk selvstendighet. Både unionsoppløsningen i 1905 og avslutningen på andre verdens­krig i 1945 fikk stor betydning for argumentasjon, legitimering og ideologi knyttet til ulike språkspørsmål i samtiden. Dette fikk igjen betydning for hvordan språket ble normert. Språkhistorisk viser perioden tydelig hvordan skiftende og varierende samfunnsforhold og samfunnsstrukturer har betydning for språkdebatt og språkendring, både den styrte og den frie. Både geografiske, kulturelle og sosiale argumenter brukes i ordskiftet om språkforhold. Sosiale argumenter trer etter hvert frem og blir like markerte som de nasjonale var det på 1800-tallet. En arena som åpenbart er særlig sentral for den offentlige språkstyringen, er skolen, og diskusjoner og vedtak knyttet til språkvalg og lovvedtak rettet mot ulike nivåer i skoleverket får derfor en sentral plass. I tillegg nevnes språkbruk på andre arenaer, som offentlig forvaltning, kirke og kringkasting. Også forhold som handler om regulering og vedtak knyttet til andre språk i Norge er viktig i en språkhistorisk oversikt som handler om første halvdel av 1900-tallet – fremfor noe gjelder dette fornorskningsprosessen overfor kvener og samer, som også fikk viktige følger for språkene deres.